"hver gang du slår på tv, så er det noen som har laget det du ser på"

vanskelig å gjøre folk til lags

har takket ja til en studieplass ved nordland kunst og filmskole.
mamma sier:
"men jannicke. kommer alle andre til å være 17-18 år da?"
"nei.. det vet jeg ikke. men det er jo ikke en folkehøyskole da."
"ok. men du vet hva som er viktigst?"
"nei...?"
"det er den utdannelsen du har tatt nå. det er derfor du har kommet inn."
"men tror du ikke jeg har kommet inn fordi de kanskje liker mitt kunstneriske uttrykk? eller potensiale?
jeg har jo sendt inn 4 sider med tekst, en bildeserie og to kortfilmer.."
"jo, men de som jobber der har sikkert studert økonomi på cbs."
"nei, mamma. det tror jeg ikke."
"ok, men uansett. det der er bare en viderebygning på økonomien"
"men mamma. det henger ikke sammen."
"jo alt henger sammen."
"nei, ikke dette.."
"jo."
"og økonomien er det viktigste."
"nå har jeg studert noe du og pappa ville at jeg skulle i 3 år. er det ikke på tide at jeg nå velger selv? uten at du skal fortelle meg hva som er "viktigst"..?"
"joda.."
"dessuten skal jeg bare reise opp og teste. hvis ikke jeg trives drar jeg jo igjen. jeg er ferdig med å gå ferdig ting bare for å gå ferdig."
"ja.. jannicke." (med en plutselig innsikt) "hver gang du slår på tv, så er det noen som har laget det du ser på."
"hahahaha. ja.. og...?"
"ja, nei, da er det kanskje en del jobbmuligheter etterpå da."
"ja.. det er nok det."
"du vet.. jeg er jo så inne i helsearbeid jeg."
"men mamma. man kan gjøre en forskjell med film også. politiske dokumentarer f.eks kan faktisk endre på ting. og det er vel viktig med kunst også, kanskje det kan gjøre folk glade."
"jo."

Guy Maddin + My Winnipeg og kannicke + "mitt sandefjord"!

HOI dette ser ut til å bli en oppdagelse jeg ikke kommer til å angre.

Jeg er nå så inspirert at jeg får lyst til å lage en "Mitt Sandefjord"-film om den siste halvtimen.
I den skulle jeg for eksempel filmet han som satt og tok bilder av meg på biblioteket og
hun som satt ved siden av og fortalte om drømmen sin med sin døde bestefar i, hvorpå damen hun fortalte den til svarte: han prøvde vel å fortelle deg noe.

Jeg skulle også filmet han som fulgte etter meg på vei til bilen og gjorde meg så redd at småløp til bilen, slang alle bøkene inn i baksetet før jeg kastet meg selv inn og låste meg inne. Så skulle jeg filmet meg selv som raste gjennom den tåkete byen i full fart med hjertet i halsen. Jeg skulle filmet bilen som blinket på meg som fikk meg til å lure på om lysene foran hadde gått, og sykkelen som dukket opp som ut av intet i tåken i Dølabakken, jeg skulle filmet syklisten (som viste seg å være min gamle religionslærerer) som så veldig gjerne engang i tiden sa at han ville gi meg 6, men at min gjengivelse av buddhismens historie desverre bare kvalifiserte til en 5+. Men han ville så gjerne gi meg en 6, at 6 er det som står på vitnemålet mitt. Han suser forbi på sykkelen sin og lite aner han at det er jeg som sitter der inne i bilen. Hans gamle elev Jannicke som han var så grei mot at han til og med ga meg alle de gamle avisene på islandsk som hans bestefar hadde samlet på seg opp igjennom og ikke nok med det: Han ga meg også 3 bind av et islandsk leksikon (det eneste leksikon noensinne utgitt på islandsk) og 3 islandske ordbøker! Siden jeg skulle flytte til Island! Lite ante han at det var meg som satt der inne i bilen der han syklet nedover i tåken nesten helt usynlig og gjennomsiktig, mens han kanskje tenkte på at det muligens var på tide å slutte å bli så knyttet til sine elever at de begynte å lure på om han var forelsket i dem.

Deretter skulle jeg filmet at jeg svingte inn Bjørneveien, bremset ned, ble møtt av en vakker blond jente som kikket inn i bilen og fniste da jeg bremset ned slik at hun kunne krysse gaten. Jeg skulle gjerne likt å vite hvorfor hun fniste. Men det får jeg nok ikke vite. Kanskje hun hadde gjettet seg til alt som hadde hendt med meg i løpet av den siste halvtimen og fant tanken på det underholdende eller kanskje hun merket noe i min keitete nedbremsethet og blikk at jeg fant henne ekstremt attraktiv og at det var dette som fikk henne til å smile.

Vel framme utenfor rekkehuset vårt skulle jeg filmet mamma som stod i døren da jeg kom og sa: "Men Kannicke, jeg har prøvd å ringe deg!!! Ville si at du ikke måtte skrape opp bilen på veien opp i oppkjørselen og at du må være nære stolpen!" Jeg kikker på mobilen som har vært på lydløs og ser det tapte anropet. "Men mamma, det vet jeg da godt. Jeg har jo kjørt den veien en million ganger før!" Jeg himler med øyene. Trekker pusten dypt og klyver ut av bilen idet jeg gruer meg til å gå inn. Hodet mitt er svimmelt. Mammas TV står på med altfor høy lyd. Hun sier: "Om du hadde tatt telefonen kunne du fått velge mellom bønner og pasta", jeg svarer at bønner ikke er noe substitutt for pasta. Hun sier "Jo, det er det. Og nå skal vi ha bønner". Jeg sier "Ok", puster igjen dypt og går opp trappa. Tenker at jeg trenger litt ro før jeg skal ned og spise kjøttdeig, løk og bønner.

Dette kunne vært en liten del av filmen: Mitt Sandefjord. For eksempel.


















Noen øyeblikk senere, mens jeg spiser, sitter mamma og klør seg i øret med en tannpirker. Hun sier: "Jannicke, hvorfor ble ikke jeg meterolog?" Jeg tenker at mamma er så filmisk som det går an og at det må bli mitt store livsmål å fange henne på film.

jeg satt fast som baby.

ja, jeg satt fast inni mamma. jeg ville visst ikke ut og hadde slått armen rundt hodet slik at jeg skulle ta mest mulig plass og være vanskelig å trykke ut. fødselen varte nesten et døgn. til sist tok de i bruk tang og sugekopp. da jeg kom ut var hodet mitt ganske deformert av sugekoppen. mamma gråt fordi jeg var så stygg. legen sa: slapp av, hun vil være så god som ny om en to ukers tid. også la de meg inntil mammas silikonbryst.

jeg fikk kanskje en litt humpete start,
men det har da gått oppover siden

sier jeg til meg selv

min mor - den voksne

jeg kommer ned trappen. klokken er kvart over ett.
mamma sitter på kjøkkenet og spiser biola og müsli.
"har du sovet til nå eller har du lest eller?"
"jeg har lest sammenhengende siden vi snakket sammen sist, sier jeg. på 3,5 time har jeg lest 100 sider. han skriver så godt at jeg ikke engang gikk for å hente vann eller flyttet blikket vekk fra boken."

"ja! det er jo nettopp derfor jeg også vil lese denne mein kampf. jeg tror jo den skal være bra. hører jo så mye om den. nei, forresten. den heter kanskje ikke mein kampf. hvorfor tror jeg det?" sier hun høyt, men mest til seg selv. jeg plukker opp tøflene mine fra kofferten og smiler uten at hun kan se det. "mein kampf, det må jo være en eller annen tysk bok det. eller artikkel. ja, det er nok det det er", sier hun.

smilet mitt har glidd over i latter. "mamma", sier jeg, "mener du å si at du ikke vet hva mein kampf er?" "nja, njei. altså det er vel en artikkel da? en bok?" jeg lurer på om hun tøyser med meg og tenker at dette må jeg jaggu meg skrive ned før jeg har glemt det.

etter at jeg har fortalt henne hvorfor det klinger kjent i hennes ører svarer hun skråsikkert: "ja, der ser du! det er nettopp derfor vi voksne kjenner igjen det navnet." hun legger ekstra trykk på "vi voksne" og sier det om igjen bare lettere omformulert. jeg smiler litt. deretter sier hun før hun forsvinner ut av døren: "ikke glem å skru av ovnen, da!"

min mor. den voksne.

det er godt (les:morsomt) å være hjemme igjen

*


noen år gammelt:


-nå spiser vi selv om den er ferdig eller ikke,
sier en utsultet mor som har satt en laks i ovnen for ikke så lenge siden
-vi kan jo leke sushi?

(vi spiser)

-ja, det var veldig godt, men hvor kommer grønnsåpesmaken fra?
-nei, det... det tror jeg ikke jeg har hatt oppi. men det kan jo være at kniven har detti i vasken. kanskje jeg glemte å vaske den opp eller gaffelen ellernoe sånt.
(stille fra min side)
-jannicke, du vet at dette er veldig sunt?
-ja..
-men det er jo litt synd at ditt smaker som såpe da.


*


hun: jannicke, du vet den morsomme boken,
jeg: hvilken av dem?
hun: den du leste i i går
jeg: morsom, sier du?
hun: ja, den med du kan ikke svikte din venn og...
jeg: ja, har du begynt å lese i den? er den morsom?
hun: jeg tok den med på do, jeg.
en sånn skikkelig passende do-bok.
jeg lo ordentlig høyt flere ganger.
jeg: hva sier du? ligger kim hiorthøy-boken på do?
det der skal jeg bare late som om jeg aldri hørte..
hun: hvada? at den passer som dobok? det er jo den perfekte dolektyre!
med sine små korte historier som aldri blir avsluttet
mens man sitter igjen midt inne i den og lurer på hvordan den ender.
jeg: djeesus, mamma! det er jo kunst. kunst med ord!
hun: ja, men du vet jo hva som forekommer hyppigst på dovegger?
jeg: nei, hva da..
hun: kongefamilien vel. k-o-n-g-e-f-a-m-i-l-i-e-n på do.
jeg: ja. og..?
hun: nei, du vet.. hellighet. kunst på do.