I was looking through the vilsbøl de arce lookbook and came over something very familiar. the dress I bought several years ago in wood wood with a mysterious N or double W as its brand (that I couldnt quite figure out who made back then) seems to have been made by the talented copenhagenbased design duo vilsbøl de arce.
more images from the lookbook. the model is by the way my friend emma leth.
-dubbe tegnefilm -spille i film -lage film -lese inn lydbøker -lese eventyr for barn -skrive barnebok -skrive voksenbok -jobbe med mennesker som har det vanskelig (helst som psykolog, men det er sånn en lang utdannelse) -starte et teater -regissere teaterstykker -lage musikk
-lære meg flere instrumenter -se en hel masse film -lese en hel masse bøker -bli kvitt flyskrekken min sånn at jeg enklere kan reise rundt -bo på landet i et stort hus -bo i samme by som favorittmenneskene/vennene/familien min
trailer for christophe honorés la belle personne (2009) in french
christophe honoré never lets me down (well, not with the movies he has both written and directed himself anyway). I saw this movie last night and havent been able to let it go since. it actually made me long back to high school, which I normally NEVER do. a very good watch.
the whole movie is available on youtube with english subtitles (although this is not how I watched it)
leste denne i går. koste meg stort med deler av den og lo høyt et par ganger. de gangene jeg ikke koste meg stort kom det også noe produktivt ut av det, det var nemlig en god del namedropping på forfattere jeg ikke har lest som jeg skrev ned navnene på og kan sjekke ut. tror audun, som forfatteren heter, har god smak. det virket sånn.
jeg kommer sikkert til å lese den igjen. ihvertfall noen av diktene. jeg kjente meg veldig igjen og tror egentlig jeg og forfatteren er ganske like. (kanskje alle som leser den tenker nettopp det)
kalr-ove knausgård won the bragepris (a norwegian literary award) for the first out of six books about his life. I am really excited and cant wait to read them. hope someone will give one to me for christmas.
a girl visiting my flatmate has number one in her arms and I catch myself sending long (longing) gazes in its direction.
for now I will have to settle with his previous book; en tid for alt, that I will begin reading tonight.
----
tomorrow pia is coming to visit, and I think we are gonna have a splendid time. this is pia:
Jeg ble skuffet over Trash Humpers. Ville ikke si det før du så den, men syntes den falt mellom alle stolene. Ikke provoserende, ikke nyskapende, ikke tankevekkende etc. Skulle det være morsomt? Skulle det være “intriguing”? Jeg vet ikke. Legger jeg godviljen til kan jeg jo si at den sier noe om det å være ung i suburbs i amerika; at det er så lite å ta seg til at ungdom tyr til både fysisk og mental destruksjon. Men helt ærlig, så syntes jeg ikke filmen ga meg så mye… hva med deg?
Jannicke:
Warning: lang, pirkete mail ahead.
Jeg ble også kjempeskuffet. Jeg er en stor Harmony Korine fan (les: var), men dette ble altså heelt feil. Noen av tingene var visuelt pleasing, men det ga ikke så mye mer. Jeg tenkte på at om det hadde vært en billedserie så hadde jeg sikkert likt den. Men å ha så sinnsykt lange scener der de gjør det samme om og om igjen, og totalt intetsigende replikker, og også ganske dårlig skuespill, det ble bare neii.
Man skjønte så lett hvem som var leid inn, hvem som var “ekte” freaks og hvem som var hvem bakom maskene. Syntes dessuten Rachel Korine, hans kone, gjorde en god jobb i begynnelsen, men så raknet det mer og mer og hun holdt ikke på samme karakteren gjennom hele filmen. I slutten, når hun har sin (og Harmonys) baby i armene og synger for den, så er det hennes egen stemme og kroppspråk og ikke karakterens i det hele tatt. Samme når hun gjør “yoga-øvelser”.
Jeg syntes kanskje de 5 første minuttene var morsomme, men etterhvert ble jeg skikkelig lei den irriterende latteren til jeg-personen og ville holde for ørene, og det idiotiske mantraet: make it, make it, dont break it. Nei uff.
Det er jo ofte gjennom monologene at Harmony er “dyp” eller litt småfilosofisk, men disse var bare totalt crap!!! Han som snakker om å ikke ha hode, han overspiller noe vakent teatralsk (jeg liker jo egentlig teater, men det passet ikke her), og han som danser rundt på broa iført housekeeper kostyme, han har manuset i hånden!!! (det kan i prinsippet også være et greit grep, litt meta-aktig, men her ble det bare feil/upassende) og det han sier er ikke engang bra.
Også er det Harmonys lille bilkjøringsmonolog om at han kan lukte hvordan folk har det. Det kunne vært bra, men det var det ikke. Jeg ser mange muligheter som har potensiale, men som bare blir totalt feilslått.
Jeg skjønner ikke hvordan folk jublende kan ta imot den dritten her. Jeg synes det er rart de ikke har gjennomskuet den/ham. Det er bare svada! Prøver å være dypt, men er supergrunt.
Jeg var irritert og hadde vondt i ørene da jeg gikk ut. Jeg tenker at det sikkert var gøy for han og kona å ta på seg de maskene og løpe rundt og leke freaks, men vi andre kunne vært spart for det. Jeg ble skikkelig, skikkelig provosert. På en måte litt fornærmet. Tror han virkelig at vi er så dumme?
Noe positivt dog: -Et godt absurd øyeblikk syntes jeg det var med stripperne som synger. Det var så og si det eneste jeg syntes kunne måle seg med hans tidligere “verk”, og omtrent den eneste gangen jeg trakk på smilebåndet. Litt morsomt også med han som “trener” magemusklene, og litt morsomt med stepping. Trash humping og trerunking var gøy den første gangen, ellers synes jeg det meste var jævlig drøyt. Og det bare skikkelig dårlig drøyt.
-Det aller beste med hele filmopplevelsen var egentlig takketalen de viste før filmens begynnelse direkte fra Harmony til københavnpublikum siden han vant hovedprisen på cph:DOX. Han var bandasjert, på krykker og med en flaske whiskey i hånden, og snakket om at cph:DOX var yndlingsfestivalen hans. Man kunne lese mellom linjene at han overhodet ikke hadde hørt om festivalen før, sikkert ikke engang vært i Danmark. Derfor ble det litt morsomt. Dette var altså høydepunktet av hele filmopplevelsen.
Once upon a time there was a band called Trio Lligo. They broke up in 1996, and I thought I would never get to see them live. However, they played two comeback concerts the last few years, and I had the pleasure to see them during Umeås MADE Festival 2009. They played with a full orchestra and it was a completely mindblowing experience. I remember I was really sick, but went there with a full on fever because I knew that it might be my only chance of seeing them live.
I have covered one of their songs. It is the one in swedish on my myspace profile. One of the guys from Trio Lligo was a part of the debate in Riksdagen when the IPRED-law was discussed. They asked me if they could play my version of their song in Riksdagen. Honored, I of course said yes to that. I dont know how or what was said in relations to it, but I find it quite amusing nonetheless.
The singer in Trio Lligo also has a solo career as Tor Lundmark. He makes great music and his lyrics are very poetic. I will enclose some of his poems (in swedish) that I really like:
played the other day in Copenhagen, but I missed it.
When I lived in Umeå I saw them play pretty often. They are one of my absolute favourite bands and they consist of the sweetest people you can ever imagine. I recommend their album "Vår del av stan".
to be the motion actor,
two broken strings, attracted,
to groom my face in life and doom
hesitate to throw a coin in,
a wish could be a bad thing,
my mouth is just a mush of drool
standing on the bridge i
wink at you from up high
a talking fish comes as she moves
i want to be like water
and never need a doctor
and carve the earth without my tools
(do it all)
all the things that i relate to well,
like authors and painters
transparent paper wings
that float above me while i sleep
to make the room more natural
so we could die in it and die in it and die
the color after sunset
you'd do anything to jinx it,
it'll crush your sculpture just like a willow
he doesn't need a house
his shoes will walk for miles
there's a gypsies face maked on my pill.
i want to be like water and slip into your throat
and make you feel alive and good
i want to be like water and never have a doubt and
reflect what is around my pool
(do it all)
all the things that i relate to them
like authors and painters,
transparent paper wings
that float above me while i sleep
to make the room more natural
so we could die in it and die in it and die.
and all the dreams that i awake to read like ghostly paintings
and all the things i hate, i wish i didn't have to hate
to find a room thats natural
to live and die in it, live and die, live and die.
i don't think you know just what you're doing
you pretend to know exactly all the things you keep on moving
said i don't think i know exactly what i'm doing
but i tend to know exactly all the things you keep on moving
when you wake up from your snoozin'
i'll tell you how to do it my way
i'll tell you what I'm doin'
there's a knife up in the drawer
anybody try to stop it
and i'll find out where you're stompin'
and it's all about the days you spend
well, i'll be at our home
