jenta som så dyr

i dag etter yogaen og meditasjonen var over, bøyde en ung jente seg fram til læreren og spurte om han pleide å se et dyr, et stort svart dyr med to store lysende, skremmende øyne, når han mediterte.
nei, ikke egentlig, svarte læreren så pedagogisk han kunne, selv om det var tydelig at spørsmålet overrasket ham.
det er forskjellig hva som kommer til en. noen får gode idéer og blir veldig kreative, andre igjen tenker kanskje ikke så mye, sånt er forskjellig fra person til person.
men det er vel ikke farlig? spurte hun.
neida, det er bare tanker, svarte han.
hun virket tilfreds med svaret. etterpå hørte jeg henne si til en annen ung jente på holdet vårt mens hun grøsset med hele kroppen;
man blir fylt av sånn en gledesfølelse. en litt ubeskrivelig en. gjør ikke du også det?
den andre jenta ristet litt på hodet, ikke for avvisende heller ikke for bekreftende.
joda, svarte hun, men jeg tenker mest på at jeg ikke alltid forstår hva man skal gjøre mens vi mediterer og man kan liksom ikke spørre.
den første jenta nikket (også) et halvt avkreftende/bekreftende nikk.

etter vi hadde skiftet og bare den første jenta og jeg var igjen i omkledningsrommet, så jeg henne forsvinne inn på toalettet. jeg tok på meg jakken og noen øyeblikk gikk forbi mens jeg fiklet med glidelåsen. helt plutselig, inne fra toalettet, begynte jenta å le. en rungende høy latter som gikk over i ubehøvlede latterhikst. jeg gikk litt nærmere for å høre om det virkelig kom fra toalettet, hvilket det gjorde, vi var jo alene. jeg ble ubesluttsom. bli eller gå, bli eller gå.

dette minner meg veldig om antichrist tenkte jeg og gikk.