Mitt GIFF

Det har nettopp vært filmfestival i Gøteborg. Jeg var på noen filmvisninger og tenkte jeg ville skrive litt om det jeg så og følte om filmene. Jeg har listet dem opp i stigende rekkefølge etter hvor godt jeg likte dem. Jeg skulle gjerne ha sett fler enn 11 filmer i løpet av festivalen, men jeg hadde skole fra 9-16 hver dag, så dette ble det jeg rakk på kveldene og helgene..

Filmer jeg ikke så men skulle ønske i ettertid at jeg hadde fått med meg er: Womb & Attenberg.

Kóngavegur av Valdís Òskarsdóttir
Fy faen for noe ræl. Jeg gikk etter 50 minutter, da det var en time igjen. Jeg har aldri reist meg og gått fra en kinosal før, men det ble jeg pent nødt til nå. Jeg lengtet mer etter et godt måltid og en kopp kaffe enn å sitte og kaste bort min dyrebare tid med noe så ekstremt borte i natta dårlig som den filmen der.

Om dette gjør deg nysgjerrig kan de 5 første minuttene ses her (om du forstår islandsk). Det skal dog sies at de 5 første minuttene ikke er så ille, men at det hele går dowhill derfra. Anbefales altså sterkt IKKE.



Uncle Bonmee Who Can Recall His Past Lives av Apitchatpong Weerasethakul
Jeg sovna, så jeg kan ikke egentlig uttale meg om noe som skjedde etter den første halvtimen. Fikk også med meg prinsessen som hadde sex med fisken. En ganske så merkelig film som absolutt ikke har hastverk. Dette ble altså ganske søvndyssende for min del, men kan nok hende jeg hadde likt den om jeg hadde klart å holde meg våken.



9 CARLOS av Olivier Assayas
På vei inn i kinosalen sa jeg til min kompis: "Hva i all verden gjør jeg egentlig her? Jeg hater jo terroristfilmer! Den derre tyske Bader Meinhof eller hva den nå enn het var virkelig ikke opp min gate i det hele tatt, og nå er jeg på vei inn for å se en 3 timer lang berettelse om terroristen Carlos? Faen.." Dette betyr nok at jeg altså ikke har forutsetningene for å falle pladask for denne filmen eller denne typen filmer uansett. Det er av denne grunn den ikke har havnet høyere opp på listen, for så dårlig er den jo faktisk ikke. Jeg syntes den begynte bra, men sklei ut mot slutten, da den led under det faktum at denne versjonen var klippet ned fra en 5 timer lang tv-serie. Det ble vanskelig å henge med, og en tysk skuespiller mot slutten gjorde det vanskelig å se på uten å vri seg i stolen.




8 Sykt Lykkelig av Anne Sewitsky
Synes dette var en helt grei film. Kanskje litt for stereotype karakterer, til tider klisjéaktig og uinteressant, men til tider oppfinnsom og overraskende. Altså, en helt grei film. At den vant i Sundance tror jeg har med språkbarrieren å gjøre, og at denne filmen antageligvis fremstår bedre for en som ikke mestrer norsk. Altså synes jeg at mye av skuespilleriet falt i ord, betoninger og timing. Dette er småplukk kanskje, men jeg holder jo på med skuespilleri hver dag så dette er jo noe av det som opptar meg mest. Spesielt en av karakterene, jeg vil ikke henge ut hvilken, spilte såpass dårlig/uekte at jeg også her nesten ble litt irritert og oppgitt. Men men for all del til tider en ganske søt film.

Tror at filmen har valgt seg feil tittel, dog. Man antar at dette er en film for en helt annen aldersgruppe (jenter mellom 15 og 20) enn den som man vil tro at den egentlig sikter etter (kvinner mellom 30 og 60). Vil nok tro at det er derfor det ble litt feilslått første runden den hadde på norske kinoer med skuffende besøkstall.




7 Brím av Árni Ásgeirsson
God islandsk film! Et drama ombord på en fiskebåt, om sjøsyke --> vannvidd og selvmord. Vakkert. Kresen på skuespilleri som jeg er var jeg vel ikke super begeistret for alle karakterene, men dette ødela ikke så mye for filmen som helhet og igjen sitter man med en ganske fin film.


6 Kanske i Morgon av Mariken Halle
Litt usikker på hvor jeg har denne filmen. Synes den sier mye spennende om ekte mennesker vs skuespilleri/skuespillere. Men syntes samtidig at den ikke ga skuespillerene en fair sjanse til å fremstå som ekte mennesker heller. Det var mer en slags uthengning, oppfattet jeg det som, av skuespillerkunsten. Må tenke litt til på hva det var den ville si. Jeg hadde en skuespiller på raden foran meg fra Stadsteatern i Göteborg, han var med såvidt det var i noen scener. Han satt og lo og koste seg under hele filmen. Kanskje det bare var jeg som leste den som kritikk mot skuespillerkunsten.. .Kanskje den egentlig handlet om noe helt annet. En nøtt, denne filmen her altså. En nøtt jeg ikke vet egentlig om jeg likte så godt.


5 Limbo av Maria Sødahl
En dyp og fin film. Jeg befant meg nok ikke akkurat i filmens målgruppe, men jeg satte stor pris på den allikevel. Flotte skuespillerprestasjoner her også, og en god historie med en nokså overraskende avslutning.


4 Trolljegeren av André Øvredal
Denne filmen kommer så høyt opp på listen fordi den var så ekstremt underholdende! Skuespilleriet var kanskje ikke helt der hele tiden (to av hovedkaraktene irriterte meg nesten litt. mange ganske utimede replikker med lite innlevelse og merkelige reaksjoner som var ganske seine i avtrekkeren), men det veide liksom spesialeffektene opp for. En vellaget og morsom film.


3 Essential Killing av Jerzy Skolimowski
Jeg er kanskje lettkjøpt, men en film med skarp politisk brodd og noen bombastiske scener filmet i bla norsk skog og fjell har meg ganske lett. Add en FANTASTISK skuespillerprestasjon av Vincent Gallo og jeg er solgt. Etter filmen var over var jeg helt oppfylt av den, nå som det har gått noen dager har den forsvunnet ut av kroppen min litt. Må nok se den en eller to ganger til for å finne ut om den vil bli værende hos meg som en favoritt. Men en film absolutt verdt å se var det, om ikke annet enn for å se glitrende skuespilleri og vakre fjell & fjorder.


2 Blue Valentine av Derek Cianfrance
SUKK. Sånn er det. Akkurat sånn er det. Nydelig skuespill også.


1 A Summer Family av Masaki Iwana
Dette var filmen som virkelig vant hjertet mitt. I visse øyne kan den nok fremstå som både litt sær og merkelig. Men i mine øyne akkurat nå var den akkurat det jeg lengtet etter. Når jeg hadde begynt å tvile på min egen smak.. "Liker jeg egentlig sånne filmer som dette?" har jeg tatt meg selv i å tenke mange ganger. "Hvorfor går jeg på en film bare for at den er norsk?" Osv, osv. Da jeg så denne ble det liksom så klart for meg hva det er jeg liker. Dette er jo min smak, tenkte jeg. Lettere surrealistisk kunstfilm! Gjerne japansk, vakre bilder, dybde, dans, kunst med ord og bilder som ikke alltid er klokkeklare, men som man trenger å sitte og tenke litt/smake litt på. Visse av bildene som kommer igjen forstår man kanskje ikke hva betyr, mens man til sist plutselig kan oppdage noe man ikke har tenkt på tidligere. Sånt liker jeg. Og om jeg noensinne selv vil få gleden av å lage en film, så er det i denne retningen jeg antageligvis vil styre mot selv. Kanskje vil kinosalen være halvfull (som den var i dette tilfelle) kanskje reiser det seg ca 10 personer og går (fordi de blir støtt), men noen av dem som sitter igjen i kinosalen, noen av disse vil forhåpentligvis (i et drømmescenario) være truffet med full kraft. Kvantiteten spiller ingen rolle, kun den kvaliteten som visse vil føle, dem man nådde ut til. Dette er for meg noe av det fineste man kan oppnå. Det klarte denne filmen med meg; å nå meg/røre ved meg. Fint.



PS Menneskene som gikk valgte å gå fordi filmen inneholdt 5 minutter med ren og skjær sex. På nært hold. Kameraer tett oppimot. Det ble rett og slett for mye for enkelte. Det er forståelig på et plan, men det ble advart mot disse sexscenene både i programmet og i traileren, så jeg ble allikevel litt overrasket over hvor sarte folk viste seg å være. De flyktet ut av kinosalen under eller etter sexscenene med bena på nakken. Nesten litt underholdende i seg.