Romain Kremer

BARR

a gathering of his videos









video by david horvitz (one of my favourite artists)


I doubt that "my" brendan has anything to do with this Barr, but the song was simply so beautiful I had to include it

våt drøm

like a wet dream for me:


I wish they would get married and have lots of babies

tumblr

because blogger sucks ass when it comes to uploading/sharing pictures in an easy way, I have decided to breathe some fresh air into my tumbl-log. there will be images there that I find inspiring in some way or another.

I will continue to use this blog aswell for other things.

my tumblr-log will be an imagebank and linkcollection.

my young auntie

such a great sunday-movie

duetter, ikke dumt

disse duettene gjør meg mo i knærne stum av beundring





.............

which reminds me:
en gang i sin tid, utrolig inspirert av hjärtslag, laget jeg og åsa denne coveren av anna ternheims what have I done. det er på et lavt nivå, så ta den for hva den er. har ikke turt å dele den tidligere men nå blåser jeg i at den ikke er helt perfekt.

siri kan få sagt det

denne teksten på sangen lucias sang liker jeg så godt. hørte på den på togreisen i går igjennom et helt hvitt og funklende vakkert sverige. forbi innsjøer dekket av is, med en liten mann langt ute som satt der helt alene sammenkrøkt og fisket gjennom et hull. det var ganske fint.

her er teksten hennes:

vi er de som ser i mørket
vi er nesten ikke til
vi ble født gamle og vi eldes ikke med mindre vi vil
men når vi er det skal vi ha sølv i håret
og vi skal fortelle om hverdagsstøvet vi aldri så

for vi var dagdrømmere,
vi var nattsvermere,
vi var arbeidsløse skuespillerinner
og vi gråter når vi danser
og vi stjeler når vi ler
og vi lukter av byens parfymer
og vi er de som ser
i mørket

og vi spiser sukker som medisin
vi spiser sukker som medisin
vi spiser sukker som medisin

for vi var dagdrømmere,
vi var nattsvermere,
vi var arbeidsløse skuespillerinner
og vi gråter når vi danser
og vi stjeler når vi ler
og vi lukter av byens parfymer
og vi er de som ser i mørket

jeg fant ikke lucias sang på youtube, men jeg fant en live versjon av den første sangen jeg hørte av henne (for kanskje 2 år siden, tatt opp med mobil eller noe slikt av min gode venn håkon aka olivio eller brennheit bakst) anyway, jeg hørte denne og falt pladask:

min mor - den voksne

jeg kommer ned trappen. klokken er kvart over ett.
mamma sitter på kjøkkenet og spiser biola og müsli.
"har du sovet til nå eller har du lest eller?"
"jeg har lest sammenhengende siden vi snakket sammen sist, sier jeg. på 3,5 time har jeg lest 100 sider. han skriver så godt at jeg ikke engang gikk for å hente vann eller flyttet blikket vekk fra boken."

"ja! det er jo nettopp derfor jeg også vil lese denne mein kampf. jeg tror jo den skal være bra. hører jo så mye om den. nei, forresten. den heter kanskje ikke mein kampf. hvorfor tror jeg det?" sier hun høyt, men mest til seg selv. jeg plukker opp tøflene mine fra kofferten og smiler uten at hun kan se det. "mein kampf, det må jo være en eller annen tysk bok det. eller artikkel. ja, det er nok det det er", sier hun.

smilet mitt har glidd over i latter. "mamma", sier jeg, "mener du å si at du ikke vet hva mein kampf er?" "nja, njei. altså det er vel en artikkel da? en bok?" jeg lurer på om hun tøyser med meg og tenker at dette må jeg jaggu meg skrive ned før jeg har glemt det.

etter at jeg har fortalt henne hvorfor det klinger kjent i hennes ører svarer hun skråsikkert: "ja, der ser du! det er nettopp derfor vi voksne kjenner igjen det navnet." hun legger ekstra trykk på "vi voksne" og sier det om igjen bare lettere omformulert. jeg smiler litt. deretter sier hun før hun forsvinner ut av døren: "ikke glem å skru av ovnen, da!"

min mor. den voksne.

det er godt (les:morsomt) å være hjemme igjen

*


noen år gammelt:


-nå spiser vi selv om den er ferdig eller ikke,
sier en utsultet mor som har satt en laks i ovnen for ikke så lenge siden
-vi kan jo leke sushi?

(vi spiser)

-ja, det var veldig godt, men hvor kommer grønnsåpesmaken fra?
-nei, det... det tror jeg ikke jeg har hatt oppi. men det kan jo være at kniven har detti i vasken. kanskje jeg glemte å vaske den opp eller gaffelen ellernoe sånt.
(stille fra min side)
-jannicke, du vet at dette er veldig sunt?
-ja..
-men det er jo litt synd at ditt smaker som såpe da.


*


hun: jannicke, du vet den morsomme boken,
jeg: hvilken av dem?
hun: den du leste i i går
jeg: morsom, sier du?
hun: ja, den med du kan ikke svikte din venn og...
jeg: ja, har du begynt å lese i den? er den morsom?
hun: jeg tok den med på do, jeg.
en sånn skikkelig passende do-bok.
jeg lo ordentlig høyt flere ganger.
jeg: hva sier du? ligger kim hiorthøy-boken på do?
det der skal jeg bare late som om jeg aldri hørte..
hun: hvada? at den passer som dobok? det er jo den perfekte dolektyre!
med sine små korte historier som aldri blir avsluttet
mens man sitter igjen midt inne i den og lurer på hvordan den ender.
jeg: djeesus, mamma! det er jo kunst. kunst med ord!
hun: ja, men du vet jo hva som forekommer hyppigst på dovegger?
jeg: nei, hva da..
hun: kongefamilien vel. k-o-n-g-e-f-a-m-i-l-i-e-n på do.
jeg: ja. og..?
hun: nei, du vet.. hellighet. kunst på do.

vil ikke at natten skal ende vil ikke at natten skal ende

har avsluttet min kamp 1 i dag

har satt små fliker ved noen sider med setninger som jeg satte mest pris på

å avsløre disse vil føles nesten for personlig,
som om disse setningene tilhører meg og ikke ham.

boken skal gå videre til min søster
det blir også på sin plass
hun er den som får komme aller nærmest

allikevel gir bare flikene hint om hvilke sider
ikke hvilke setninger

lurer på om jeg vil finne de samme setningene like store om jeg leser den om for eksempel 5 år

jeg forstår at denne boken ikke passer for alle
men for meg var den tilnærmet perfekt
han iakktar og setter ord på ting som gjør at man føler seg mindre alene
på et vis

*

noen ganger føles norsk som mitt eget lille hemmelige språk.
flere av dem som følger denne bloggen følger den fordi de forventer seg andre type innlegg.
innlegg slik de engang var.

jeg har derimot andre behov med bloggen nå og har egentlig mest lyst til å skrive.
om ting jeg tenker på.
ikke om tøy og tant og fjas.
det føles så langt bort.

dette er min siste natt i umeå. eventuelt.
jeg skulle ønske jeg kunne bli. men jeg har vært her så lenge og sofanettene og den bittelille leiligheten gjør at jeg begynner å føle meg overflødig.

jeg er en sånn som føler at jeg trenger meg på selv der det insisteres om at jeg er mer enn velkommen.
av slike grunner er det vanskelig å spørre om man kan få komme på besøk, selv hos de jeg er aller nærest.

nå i natt tenker jeg på hvor ferden går fra stockholm
skal jeg tilbake til københavn? være der en uke og noen dager? for så og dra til norge igjen?
eller skal jeg dra direkte til oslo og sandefjord nå?

hva om jeg dro et helt annet sted? jeg har jo familie i frankrike og italia. men jeg er for blyg til å spørre om jeg kan komme på besøk.
men det ville vært noe. paris. nå.
det ville vært noe.

skulle ønske jeg hadde noen å reise med.

men nå for tiden takker jeg visst bare nei.