min mor - den voksne

jeg kommer ned trappen. klokken er kvart over ett.
mamma sitter på kjøkkenet og spiser biola og müsli.
"har du sovet til nå eller har du lest eller?"
"jeg har lest sammenhengende siden vi snakket sammen sist, sier jeg. på 3,5 time har jeg lest 100 sider. han skriver så godt at jeg ikke engang gikk for å hente vann eller flyttet blikket vekk fra boken."

"ja! det er jo nettopp derfor jeg også vil lese denne mein kampf. jeg tror jo den skal være bra. hører jo så mye om den. nei, forresten. den heter kanskje ikke mein kampf. hvorfor tror jeg det?" sier hun høyt, men mest til seg selv. jeg plukker opp tøflene mine fra kofferten og smiler uten at hun kan se det. "mein kampf, det må jo være en eller annen tysk bok det. eller artikkel. ja, det er nok det det er", sier hun.

smilet mitt har glidd over i latter. "mamma", sier jeg, "mener du å si at du ikke vet hva mein kampf er?" "nja, njei. altså det er vel en artikkel da? en bok?" jeg lurer på om hun tøyser med meg og tenker at dette må jeg jaggu meg skrive ned før jeg har glemt det.

etter at jeg har fortalt henne hvorfor det klinger kjent i hennes ører svarer hun skråsikkert: "ja, der ser du! det er nettopp derfor vi voksne kjenner igjen det navnet." hun legger ekstra trykk på "vi voksne" og sier det om igjen bare lettere omformulert. jeg smiler litt. deretter sier hun før hun forsvinner ut av døren: "ikke glem å skru av ovnen, da!"

min mor. den voksne.

det er godt (les:morsomt) å være hjemme igjen

*


noen år gammelt:


-nå spiser vi selv om den er ferdig eller ikke,
sier en utsultet mor som har satt en laks i ovnen for ikke så lenge siden
-vi kan jo leke sushi?

(vi spiser)

-ja, det var veldig godt, men hvor kommer grønnsåpesmaken fra?
-nei, det... det tror jeg ikke jeg har hatt oppi. men det kan jo være at kniven har detti i vasken. kanskje jeg glemte å vaske den opp eller gaffelen ellernoe sånt.
(stille fra min side)
-jannicke, du vet at dette er veldig sunt?
-ja..
-men det er jo litt synd at ditt smaker som såpe da.


*


hun: jannicke, du vet den morsomme boken,
jeg: hvilken av dem?
hun: den du leste i i går
jeg: morsom, sier du?
hun: ja, den med du kan ikke svikte din venn og...
jeg: ja, har du begynt å lese i den? er den morsom?
hun: jeg tok den med på do, jeg.
en sånn skikkelig passende do-bok.
jeg lo ordentlig høyt flere ganger.
jeg: hva sier du? ligger kim hiorthøy-boken på do?
det der skal jeg bare late som om jeg aldri hørte..
hun: hvada? at den passer som dobok? det er jo den perfekte dolektyre!
med sine små korte historier som aldri blir avsluttet
mens man sitter igjen midt inne i den og lurer på hvordan den ender.
jeg: djeesus, mamma! det er jo kunst. kunst med ord!
hun: ja, men du vet jo hva som forekommer hyppigst på dovegger?
jeg: nei, hva da..
hun: kongefamilien vel. k-o-n-g-e-f-a-m-i-l-i-e-n på do.
jeg: ja. og..?
hun: nei, du vet.. hellighet. kunst på do.