En ganske søt animasjonsfilm om ensomhet, vennskap, brevvenner, alkoholisme, autisme og sosial angst, men jeg er enig med Margreth Olin i at det er en "tja"-film.
Høydepunkter: Tittelsangen, de små detaljene, varmen i filmen, måten filmen behandlet kjipe ting på og hvordan ingenting dømmes og alt er naturlig (dette har også noe med det forenklede verdensbildet hos Mary som barn og hos den tilbakestående Max), f.eks mammaen i filmen som er alkoholiker blir av lille Mary beskrevet slik: she always seemed a bit wobbly to Mary og når de går i butikken "låner" moren ting som hun stikker oppunder skjørtet. Et annet enormt stort pluss er jo at det er basert på en sann historie, regissøren har nemlig selv hatt et slikt penpal-forhold: les mer om det her.
Downers: Jeg er ingen storfan av leireanimasjon. Jeg hadde for eksempel likt filmen kanskje enda litt bedre om den hadde vært tegnet i stedenfor. Men jeg ser jo at de har gjort en veldig fin jobb selv om den var i leire. Estetikken traff meg bare ikke rett i hjertet, desverre. Jeg er nok litt kresen.
Man kan se korte bak kameraet klipp på youtube. Jeg er forresten full av beundring for mennesker som har så mye tålmodighet at de får til å lage animasjonsfilm. Det er beundringsverdig, det! Mary & Max tok 5 år å lage.
Jeg gir filmen 3 av 5:
Ingen kommentarer:
Send en kommentar