Guy Maddin + My Winnipeg og kannicke + "mitt sandefjord"!

HOI dette ser ut til å bli en oppdagelse jeg ikke kommer til å angre.

Jeg er nå så inspirert at jeg får lyst til å lage en "Mitt Sandefjord"-film om den siste halvtimen.
I den skulle jeg for eksempel filmet han som satt og tok bilder av meg på biblioteket og
hun som satt ved siden av og fortalte om drømmen sin med sin døde bestefar i, hvorpå damen hun fortalte den til svarte: han prøvde vel å fortelle deg noe.

Jeg skulle også filmet han som fulgte etter meg på vei til bilen og gjorde meg så redd at småløp til bilen, slang alle bøkene inn i baksetet før jeg kastet meg selv inn og låste meg inne. Så skulle jeg filmet meg selv som raste gjennom den tåkete byen i full fart med hjertet i halsen. Jeg skulle filmet bilen som blinket på meg som fikk meg til å lure på om lysene foran hadde gått, og sykkelen som dukket opp som ut av intet i tåken i Dølabakken, jeg skulle filmet syklisten (som viste seg å være min gamle religionslærerer) som så veldig gjerne engang i tiden sa at han ville gi meg 6, men at min gjengivelse av buddhismens historie desverre bare kvalifiserte til en 5+. Men han ville så gjerne gi meg en 6, at 6 er det som står på vitnemålet mitt. Han suser forbi på sykkelen sin og lite aner han at det er jeg som sitter der inne i bilen. Hans gamle elev Jannicke som han var så grei mot at han til og med ga meg alle de gamle avisene på islandsk som hans bestefar hadde samlet på seg opp igjennom og ikke nok med det: Han ga meg også 3 bind av et islandsk leksikon (det eneste leksikon noensinne utgitt på islandsk) og 3 islandske ordbøker! Siden jeg skulle flytte til Island! Lite ante han at det var meg som satt der inne i bilen der han syklet nedover i tåken nesten helt usynlig og gjennomsiktig, mens han kanskje tenkte på at det muligens var på tide å slutte å bli så knyttet til sine elever at de begynte å lure på om han var forelsket i dem.

Deretter skulle jeg filmet at jeg svingte inn Bjørneveien, bremset ned, ble møtt av en vakker blond jente som kikket inn i bilen og fniste da jeg bremset ned slik at hun kunne krysse gaten. Jeg skulle gjerne likt å vite hvorfor hun fniste. Men det får jeg nok ikke vite. Kanskje hun hadde gjettet seg til alt som hadde hendt med meg i løpet av den siste halvtimen og fant tanken på det underholdende eller kanskje hun merket noe i min keitete nedbremsethet og blikk at jeg fant henne ekstremt attraktiv og at det var dette som fikk henne til å smile.

Vel framme utenfor rekkehuset vårt skulle jeg filmet mamma som stod i døren da jeg kom og sa: "Men Kannicke, jeg har prøvd å ringe deg!!! Ville si at du ikke måtte skrape opp bilen på veien opp i oppkjørselen og at du må være nære stolpen!" Jeg kikker på mobilen som har vært på lydløs og ser det tapte anropet. "Men mamma, det vet jeg da godt. Jeg har jo kjørt den veien en million ganger før!" Jeg himler med øyene. Trekker pusten dypt og klyver ut av bilen idet jeg gruer meg til å gå inn. Hodet mitt er svimmelt. Mammas TV står på med altfor høy lyd. Hun sier: "Om du hadde tatt telefonen kunne du fått velge mellom bønner og pasta", jeg svarer at bønner ikke er noe substitutt for pasta. Hun sier "Jo, det er det. Og nå skal vi ha bønner". Jeg sier "Ok", puster igjen dypt og går opp trappa. Tenker at jeg trenger litt ro før jeg skal ned og spise kjøttdeig, løk og bønner.

Dette kunne vært en liten del av filmen: Mitt Sandefjord. For eksempel.


















Noen øyeblikk senere, mens jeg spiser, sitter mamma og klør seg i øret med en tannpirker. Hun sier: "Jannicke, hvorfor ble ikke jeg meterolog?" Jeg tenker at mamma er så filmisk som det går an og at det må bli mitt store livsmål å fange henne på film.